Helt siden jeg var en liten guttunge og gikk i barnehagen på Dale i Vaksdal, har jeg drømt om å kunne sitte meg i et fly, ta av og fly der oppe blant skyene og se landskapet fare av sted under meg. I barnehagen veivet vi med armene og skrek «vi vil sitte på, vi vil sitte på» når et fly til og fra Flesland kunne sees mellom de høye fjellene som omkranser bygden, med et barnelig håp om at de skulle høre oss.
Etterhvert som jeg ble mer voksen, husker jeg at det alltid var stas når min far og jeg tok turen til Flesland for å se på fly ta av og lande. Tro hvor dette flyet skulle eller hadde vært? Dette var lenge før Flightradar24 eller andre info-kanaler var oppfunnet. Min far som tidligere hadde vært flymekaniker i militæret på Spitfire og senere de første jetflyene som ble levert på midten av 50-tallet, var nok en stor pådriver for min interesse for fly. Noe som også min sønn Nicolai S har arvet noen av genene av, tror jeg?
Drømmen om å bli kommersiell pilot brast første gang jeg fikk se i et medisinsk leksikon der det var noen sirkler med prikker, som skulle vise noen tall. Jeg klarte alltid den første sirkelen med kun grønn og rød farge, men når det ble flere farger så var det som om de fargelagte prikkene fløt omkring uten mål og mening. Diagnosen var satt, nedsatt fargesyn!
Uansett så har interessen for å fly, alltid vært til stede. Da jeg bodde noen år i USA fikk jeg tatt noen flytimer, men studier og økonomi la begrensninger på dette videre.
I militæret valgte jeg selvsagt Flyvåpenet, i håp om å kunne komme nærmere de som virkelig flydde skikkelige fly, kanskje Bodø, men jeg endte opp i en fjellradar i Honningsvåg, Nordkapp kommune og det nærmeste vi kom fly fra Forsvaret var forsvarets Twin 8’er som vi måtte ta fra Tromsø eller Lakselv.
Flydrømmen vart mer og mer en fjern drøm etter militæret og studier, da tiden med jobb, karriere, husbygging og stifting av familie, tok bort all tid og økonomi til å kunne følge drømmen.
Det skulle ta 45 år, fra en liten gutt i barnehagen stod å veivet med armene, til jeg endelig kunne sette meg alene i cockpiten, gjennomgå checklist, starte motoren og kunne ta av med et stort glis om munnen.
Veien fra drøm til virkelighet tok noen år å gjennomføre, mye på grunn av Korona, pandemi og egen helse, som tok bort mye av gode flydager i 2020/2021. Første innsteget på veien mot å fly motorfly var å ta sertifikat på Seilfly. Gjennom teori og praksis gjennom seilflyging, så blir en trent til å lese vær og vind på en helt annen måte enn det å direkte starte på motorfly (Sportsfly) uten den erfaring som seilflyging gir.
Det å fly seilfly er en helt utrolig opplevelse og er for mange den ultimate flyopplevelsen, men det er alltid et stort «apparat» som skal til for at et seilfly skal komme i luften ( ja, jeg har hørt om self-launch), så jeg ville ha en mer fleksibilitet til å kunne fly på dager der været er på plass og at jeg selv har tid uten at det store apparatet er i sving,og kanskje og kunne avtale noenlunde med de hjemme når jeg kommer hjem etter min flyging. Dette er en utfordring som alle seilflygere kjenner til.
Løsningen og svaret på denne fleksibiliteten var å ta veien videre med sertifikat på Sportsfly, og når veien fra seilfly til Sportsfly var ganske kort (enn så lenge) så var det å kontakte Sportflygruppen med Mikael Aksdal for en prøvetur. At flere av mine andre gode flyvenner og medelever på seilfly, hadde tatt steget videre mot Sportsfly gjorde veien enda enklere. Prøveturen gav mersmak!
Så hvordan ta steget fra seilfly til Sportsfly?
Utganspunktet er minimum 5 timer flytid med instruktør for å gjøre seg kjent med flyet før en kan ta oppflyging på Stord. I tillegg må en 40 spørsmåls hjemmeeksamen besvares og denne tas med på oppflygingen.
Innmelding i Stord Flyklubb (Sportsfly) på «minidrett» samt innmelding i OAK Sportsflygruppe er obligatorisk.
For å kunne besvare spørsmålene på eksamen lastet jeg ned et eksempel av den store SportsflyBibelen, Sportsflyhåndboken. Radiobruken i et Sportsfly er også mer aktivt enn i seilfly, så nedlasting av studiebøker om radiobruk samt bruk av YouTube er gode verktøy på veien mot sertifikat.
På OAK sin Sportsflyside finnes også svært god informasjon, særlig brukermanualen til klubbens Sportsfly Aeroprakt 22 var nyttig lesing.
De obligatoriske flytimene ble gjort mest med flyging på Sørstokken, Stord, der en får trent på landingsrunder og ikke minst radiobruk. Standardsøvelser som stall, sakte flyging, sving med stor krenging samt andre kjente øvelser i likhet med seilflytreningen ble gjort, men også øvelser med håndtering og overvåking av motor og motorinstrumenter ble trenet på. Klubbens Sportsflyinstruktør Mikael Aksdal, var alltid stødig og trygg, og gav gode tips og vink underveis om det var noe jeg kunne forbedre eller trengte å trene mer på. Landing med flaps og ikke luftbrems var uvant, men med en god mengde landingstrening (30-40 landinger før oppflyging) så kom tryggheten og løsningen var å gjøre det samme hver gang. Samme høyde over landingspunkt, samme vinkel, samme hastighet osv. Radiokommunikasjon var også en nyttig trening på Stord, der det eksempelvis er forskjellig radiokommunikasjon på landingsrunder om tårnet er bemannet eller ikke.
Dagen var kommet, på min selveste bursdag, at Mikael mente at nå var jeg klar for oppflyging og klar til å møte en av novisene i norsk sportsflyflyging, Osingen Bjørn Østrem. Til og med på spørsmålet fra Bjørn, om hva som får et fly til å fly, var jeg briefet om. Så da Bjørn kom med spørsmålet så svarte jeg som jeg hadde blitt briefet om, at det er «papirene» som får flyet til å fly. Bjørn nikket, brøt opp i et smil og dermed var den usynlige barrieren mellom sensor og elev var brutt.
Oppflygingen ble gjort med 8-tall flyging, stall, sakteflyging, krenging og 7 merkelandinger med forskjellige flysettinger som flaps, turtall på motor, hastighet osv.
Da vi landet siste gang og Bjørn gratulerte meg med bestått prøve, var det et stort øyeblikk for en liten gutt som for 47 år siden stod i barnehagen og veivet med armene. På min første solotur som Sportsflyger så fløy jeg over Leirvik og tenkte at kanskje der nede står det en liten gutt eller jente veivende med armene og stemmer ut i begeistring » jeg vil sitte på»!
Er det andre i Os Aero klubb som ønsker å gå den relative korte veien fra seilfly til Sportsfly, med den fleksibilitet begge de sertifikatene gir, så er det bare å ta kontakt med en av oss i Sportsflygruppen.
Trond Olav Strømme
Seilflyger, Sportsflyger og snart TMG
